Vokterboligen

Oksebotn vokterbolig II er bygd i 1913 etter standardmalen for vokterboliger langs Bergensbanen. Det av samme arkitekt (Paul Due) som tegnet de fleste vokterboligene i høyfjellet, og det var spesielt to hustyper som dominerer. Du finner begge typene i Uksabotn, og når en først begynner å legge merke til det, ser en fort at det er varianter av disse hovedtypene over hele fjellet. De typiske rallarbrakkene går også igjen flere steder, og det minste huset på tunet i Uksabotn er en ombygd variant av en slik brakke.


Den hustypen Oksebotn vokterbolig II er et eksempel på, er relativt lik over hele fjellet.


Den opprinnelige delen av uthuset til vokterbolig II er også svært typisk, men det har fått en liten "utvekst" i bølgeblikk i løpet av årenes gang.

Den andre hovedtypen forkommer både med første etasje i bindingsverk (som i Oksebotn vokterbolig I) og med første etasje i stein. Den siste varianten gir inntrykk av noe urokkelig, og understreker at det ble bygd for tøffe værforhold. Varianten i stein kan studeres for eksempel på Haugastøl, Finse og Fagernut (som er avbildet nedenfor).

Felles for begge hustypene, er at husene er vertikaldelt og inneholder to separate boenheter, slik at det kunne bo to familier i hvert hus.

Hver banevokter hadde ansvaret for å inspisere en viss strekning av banen før hvert eneste tog kunne passere. Med kjennskap til værforholdenen i høyfjellet vinterstid, sier det seg selv at det ikke kunne bli så mange kilometer per mann, og det er derfor man finner såpass mange vokterboliger langs Rallarvegen.

Uksabotn - vinter

Selv om Uksabotn ligger godt nede i et dalføre og er godt skjermet mot det verste uværet, er dalføret relativt åpent. Fjellveggen i nord gir god ly, mens det er lett skiterreng både mot østover mot Haugastøl og vestover mot Finse.

Med untak av en liten periode rundt nyttår, er det sol mye av dagen og de snøkledte dalsidene ligger klare for de som er glad i skiturer.

Ønsker man seg en tur på selve Hardangervidda, er det en relativt grei stigning sørover opp Vesleslaet.

Oppe på brinken venter et flott utsyn! I forgrunnen skimtes tunet i Uksabotn og mot horisonten kan man se Hallingskarvet i sin full prakt.

Litt ut på vinteren lar mange seg friste til en tur "på vidderne", og selv om de fleste nøyer seg med utrustning for kortere eller lengre dagsetapper, er det også noen som velger å utstyre seg for overnatting "under åpen himmel". Det krever selvfølgelig litt mer bagasje, men til gjengeld kan man stanse hvor man vil.

Uksabotn - sommer

Selve Uksabotn er en godt skjermet "botn", der Finsevassdraget vider seg litt ut på tur mot Ustevatn. Som en ser av bildet er jernbanesporet lagt om i området, noe som gjør det til en av de strekningene på Bergensbanen der togene holder høyest hastighet.


Uksabotn ligger i et dalføre som tradisjonelt var mye benyttet som handelsrute mellom vestlandet og østlandet. I riktig gamle dager var Hallingskeid en stor handelsplass, der oppkjøpere fra østlandet kjøpte bufe fra vestlandsbøndene. Fra Hallingskeid gikk det fedrifter over fjellet og videre nedover hele Hallingdalen helt ned til Drammen.

I dag er man litt mer beskjeden med driftene, men på grunn av gode beiter og behagelig temperatur, er dalføret fortsatt et populært beiteområder blant bønder i Ulvik. Siste skudd på stammen er en ikke helt ukjent politiker fra Ulvik som er i ferd med å etablere seg på sørsiden av elva i Uksabotn.

At det er gode beiteområder kan en også lese av kartet, der Sauabotn, Uksabotn og Hestbotn ligger på rekke og rad nedover.

På bildene under er det "nestor" i Uksabotn som er på tur oppover Rallarvegen med sauene sine. Med fruen som "bjellesau", og godt hjulpet av familie og venner blir det en fin tur når også værgudene viser seg fra sin beste side.

Flora II

Siden snøsmeltingen foregår hele sommeren, er det hele tiden tilgang til vann, så tørke er sjelden noe problem. I tillegg er det god tilgang av smeltevann fra breen, og et utall bekker renner ned i dalene rundt Hardangerjøkulen.


Mose og lav bidrar til å holde på fuktigheten, og gir grunnlag for at andre blomster og planter kan holde ut.


Mange av artene er også godt tilpasset karrige forhold, og det er ikke rare jordklumpen som skal til før et eller annet frø ser sitt snitt til å sette en liten spire.



Noen steder må selv de mest hardføre gi tapt, men det er nesten kun i bekkefar man finner helt rent fjell som her.

Flora

Til tross for at området ligger godt over tregrensen, er det relativt stort mangfold i området mellom skarvet og jøkulen. Jordsmonnet er relativt næringsrikt siden frosten sørger for en del forvitring fra fjellet, og nedbør er det i rikt monn.

Det er selvfølgelig mye jordfarger i floraen, men også forbausende mange fargerike innslag, noe bildene nedenfor viser eksempler på.

Finse

Finse er fortsatt et navn som har litt evntyr i seg, og som Bergensbanens høyeste stasjon får det mye gratis reklame gjennom alle som passerer med toget.


Det er mange historier som har utspunnet seg på Finse. Under krigen forsøkte tyskerne å anlegge en flyplass på Hardangerjøkulen, og selv om forsøket mislyktes kan man fortsatt finne rester av anleggsvirksomheten langs løypa opp mot toppen av breen.

Fundamentet til Sonja Hennies skøytehall ligger like nedenfor jernbanestasjonen, og mange har vel også fått med seg at enkelte sener i en av George Lukas' Star Wars filmer er innspilt på Finse.
I tillegg til den årlige sykkelinvasjonen, er det en del faste arrangementer som Finsejazz og skiskeilingsfestival. Påsken er også en populær tid i høyfjellet, og da er det tidvis litt "maurtue-tendenser" på perrongen.

I tillegg til hotellet 1222 og DnT's Finsehytta, er det sykkelutleie og en liten butikk i tilknytning til hotellet. Dette er naturligvis ikke noen helårsbutikk, så åpningstider bør sjekkes med hotellet. Prisene reflekterer også at det er en del ekstrakostnader med å drive butikk på "Norges tak", så det er neppe stedet å gjøre noen storhandel med mindre man sitter veldig godt i det.

På Finse finner man også Rallarmuseet, som nylig ble oppgradert i forbindelse med hundrårsjubileet til Bergensbanen våren 2009. I tillegg til utstilling av gammelt brøytemateriell og en autentisk "rallarbrakke", er museet nå oppgradert med moderne multimediainstallasjoner i tilknytning til de ulike tradisjonelle museumsgjenstandene.



Finse er ingen sydendestinasjon, men på gode sommerdager er det mulighet for å trekke av seg T-skjorten. Det er imidlertid ikke hver sommer som har med seg "gode sommerdager", og som de med litt fartstid sier: "Det er ikke hver sommer man kan ta av seg trøya - nei det er ikke hver sommer man kan ta av seg stillongsen heller!"

Rallarvegen

Som Norges mest kjente sykkelvei er Rallarvegen svært populær blant sykkelturister noen hektiske uker hver sommer. En del velger å ta toget til Finse å starte turen der, men for de som vil ha med hele veien, starter turen ved Vegmannsbu på Haugastøl hvor det er mulig å parkere/leie sykkel.


Sesongen starter for alvor først i midten av juli, og mange har nok blitt overrasket over hvor standhaftige de siste snøfennene er. Strekningen fra Haugastøl til Finse er normalt tilgjengelige fra begynnelsen av juli, men dersom du kommer før første "brøytebil", blir det mange fenner å krysse selv på denne strekningen. Tidlig i sesongen kan det være lurt å ta en telefon til sykkelutleien på Finse eller Haugastøl før en reiser hjemmefra.

Øst for Finse passerer en mange hytter og flere vokterboliger, slik som Oksebotn Vokterbolig II. I Uksabotn er det første mulighet til å få seg en vaffel - en mulighet mange benytter seg av. Kaféen holder normalt åpen hver dag fra medio juli til skolestart, og noen helger etter skolestart.

Så lenge kafeen er åpen, er det mulighet for "drop-in" overnatting i Oksebotn Vokterbolig II så sant det ikke allerede er utleid til noen som har forhåndsbooket. Mer informasjon om overnatting, finner du på http://www.oksebotn.no/.


Vest for Finse ligger snøen betydelig lengre, og før medio juli er det normalt mest for de mer eventyrlystne. Ønsker man å gjøre turen mer familievennlig tidlig i sesongen, bør nok strekning Finse - Hallingskeid tilbakelegges på sykkeltoget.

Rallarvegen er som kjent anleggsveien som ble brukt under bygging av Bergensbanen, og mange steder går sykkelveien tett inntil jernbanen.

Når snøen har sluppet taket, er Fagernut en naturlig rasteplass for de fleste. Fagernut som er bygd i tradisjonell "vokterboligstil", var det høyeste punktet på Bergensbanen før Finsetunnelen ble bygd. I høysesongen driver Rallarmuseet en enkel kafe på Fagernut, og i tillegg har de en liten museumsdel der en kan få et lite innblikk i hvordan livet rundt jernbanen var tidlig i forrige århundre.

På turen mot Myrdal passerer man Klevagjelet, hvor veien tidvis går helt ut på stupet ned mot elva. Her må man være svært forsiktig, og det kan lønne seg å sykle sakte eller trille - både på med tanke på sikkerhet og for å få med seg mest mulig av naturen.

Når en kommer ned på "flat mark" er en på Seltuft, der det også er mulighet for å få seg en vaffel eller en enkel middag. Det er ikke så mange kilometer fra Seltuft til Myrdal, men de siste kilometerne må en regne med mye trilling, både pga motbakke og stedvis svært dårlig vei, så det kan være lurt å ta en rast før siste etappe mot Myrdal.

For mange ender turen etter en lang motbakke opp mot Myrdal stasjon, men en del velger å ta med seg Flåmsdalen og sykler helt ned til kaien i Flåm sentrum. Etter å ha passert de beryktede Myrdalssvingene, er det stort sett asfaltert vei og nedoverbakke nesten ned til Flåm stasjon. Ikke glem at det er en vei med motorisert ferdsel, og du bør alltid være forberedt på å møte motgående trafikk eller beitedyr rundt neste sving.